Når alt er sagt og gjort

Denne refleksjonsbloggen ble opprettet i januar som en del av faget Digital Formidling, og jeg skriver nå mitt siste innlegg. Denne gangen har jeg fått i oppgave å skrive litt om hvor jeg står i forhold til mitt første bloginnlegg. I ”Et fjerde forsøk på min bloggkarriere” skrev jeg blant annet at jeg var både nysgjerrig, motivert og gledet meg til å starte dette kurset. Det å skrive denne bloggen har vært både positivt og negativt. Jeg liker veldig godt denne eksamensformen og jeg har lært utrolig mye. Majoriteten av oppgavene jeg har blitt tildelt av faglærer har vært interessante og læringsrike. Bloggen ble til tider et tiltak og jeg lå litt på etterskudd med de ukentlige innleggene. Det å kommentere andre blogger, og selv motta kommentarer motiverte meg og jeg har funnet inspirasjon i medstudentenes blogginnlegg. Det har også vært betryggende å kunne lese disse bloggene, og vite at jeg ikke var helt på bærtur. Jeg savner tilbakemelding fra faglærer, og har aldri visst hvordan jeg ligger ann, noe som er skummelt. Jeg skulle også ønske jeg kunne skrive lengre innlegg og gjerne gå enda mer i dybden.

Noen av målene jeg satt meg var å bli bedre kjent med blogg som en nettarena og det føler jeg at jeg har oppnådd. Før dette kurset hadde jeg mest kjennskap til temablogger som mote, mat og interiør, men jeg har lært at blogger absolutt ikke trenger å være rosa. Et annet mål jeg satte meg var å beherske WordPress og det har jeg klart til en viss grad, det er et hav av innstillinger du kan bruke, og jeg blir overveldet og satser heller på det enkle og elegante. Jeg har tenkt mye på opphavsretten til bilder og gjesteforelesningen vi hadde med Siv Holt tidligere i vår kunne jeg ikke vært foruten. Dette var en aha opplevelse. Hun hadde fokus på hvor store konsekvensene kan bli hvis en bryter opphavsretten.

Teamene og problemstillingene jeg har jobbet med i løpet av semesteret synes jeg har vært svært interessante og læringsrike. Noen oppgaver har jeg likt bedre enn andre, og jeg trivdes spesielt godt med innleggene om Facebooks dalende popularitet, kildekritikk og gamification. Disse temaene er noe jeg godt kunne tenke meg å jobbe videre med i form av bacheloroppgaven jeg skal skrive til høsten. Jeg leser også nyheter på en annerledes måte og dette kom spesielt frem etter ”de banale nyhetene” innlegget, der nyheter ofte begynner med ord som denne, dette, derfor, slik og her.

Nå som alt er sagt og gjort gjenstår det bare å takke for meg! Jeg vil gjerne takke alle som har vært innom og lest bloggen, og for alle som har kommentert. Det har jeg satt stor pris på. Jeg er utrolig spent på hva sensor mener om bloggen, men uavhengig av karakter og vurdering, er jeg fornøyd med arbeidet mitt. Jeg skrev i det første innlegget at jeg ønsker å jobbe med mediefag, og gjerne nettbaserte, og etter denne opplevelsen er jeg enda mer positiv og føler jeg har fått mer kjøtt på beina. Jeg har fått et enda bedre innblikk i medieverden og det fortsetter å fascinere meg. Kanskje jeg oppretter en femte blogg en gang i fremtiden, tiden vil vise! Igjen, takk for meg!

Lekende lett

Gamification handler om å gjøre kjedelige gjøremål gøye ved å anvende spill-elementer som ikke handler om spill i det hele tatt. Denne teknikken er ment til å oppmuntre, motivere og engasjere brukeren til å løse sine hverdagsoppgaver de vanligvis finner uinteressante. Eksempler på dette kan være å holde styr på økonomien ved å føre opp et budsjett, eller det kan være å kjøre miljøvennlig. Gamification blir ofte brukt i markedsføringsstrategier ved at man anvender spill-elementer for å forbedre kundens brukeropplevelse.

Gamification trenden er jeg positiv til, spesielt til utdanning. Vaskemiddelselskaper hadde før stor etterspørsel fra barnefamilier som desperat trengte vaskemiddel for å fjerne alt fra grønske på buksene til løvetannflekker. Mor måtte lappe sammen klærne og ropte barna inn når middagen var ferdig. Medietilsynet la i april fram Barn og medier-undersøkelsen hvor de sier at nettbrett og smarttelefoner hos de yngste barna har økt betraktelig, og så mye som 6 av 10 i alderen mellom tolv og fjorten år har eget nettbrett. Teknologi ligger i fremtiden, og tidlig skal de krøkes.

Screenshot 2014-05-09 03.34.57    Screenshot 2014-05-09 03.12.42

(http://weknowmemes.com/2012/03/what-mom-said-go-outside-and-play/)
(http://weknowmemes.com/2012/04/mom-said-go-play-outside/)

Tidene har forandre seg, og selv om noen barn er ute og spiller fotball og klatrer i trær er det mange barn som sitter inne og ser på TV, spiller dataspill eller «leker» på nettbrettet sitt. I reportasjen Nettbrettet den nye pekeboka, møter vi ettåringen Ludwig, som lett finner fram til sine favoritt-apper på pappas nettbrett. Dette er blitt den nye pekeboka. Det finnes mange fordeler og ulemper ved dette. En ulempe er at barn heller burde være i fysisk aktivitet i frisk luft, få skrubbsår på knærne og leke sammen med andre barn. En positiv side er at nettbrett stimulerer til lek, inspirasjon og forbedrer den mentale utviklingen. Listen over fordeler og ulemper er lang, men hvis barn og unge allerede tar i bruk nettbrett i en så tidlig alder, hvorfor ikke lage utdanningsrettede spill og apper?

Hvis barn og unge faktisk skal ta i bruk slike pedagogiske spill, er det utrolig viktig at spillene er godt gjennomført med tanke på det visuelle, oppbyggingen av spillet, og målgruppen. Spillene må ikke bli for barnslige og de må heller ikke virke som lekser, men som spill man har lyst til å spille, der læring blir en bonus for dem. Jeg er av den type person som lærer best ved praktisk arbeid og tror gamification kan være et svært positivt tiltak ved undervisning. Tenk på hvor gøy læring kan bli, dersom de blir riktig tilrettelagt, utviklet, produsert og designet for en bestemt målgruppe. Jeg tror det er betraktelig lettere å lære seg hovedstatene i Europa der du spiller og målet er å få færrest feilklikk, framfor å pugge seg fram til at Sofia er hovedstaten i Bulgaria, mens Dublin er hovedstaten i Irland. Denne formen for læring tror jeg også i fremmedspråklig fag som tysk, fransk og spansk. Men jeg tror det ville fungert vell så bra i historie og i naturfag. både i historie og i naturfag, men jeg tror det gjør aller best nytte i

Uavhengig av pedagogiske spill eller spill med ren underholdning er det er viktig å huske på at et spill er fremdeles bare et spill, og det er svært viktig å skille mellom fantasi og virkeligheten. Gamification kan underholde oss, men det er trist om vi ikke klarer å underholde oss selv uten disse elektroniske «leketøyene». Spill skal være underholdende og morsomme, men det er viktig å ikke bli for opphengt i selve og spillet og underholdningsverdien, dette kan føre til at selve baktanken med spillet forsvinner.

 

Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden

Jeg referer ikke til Karpe Diem, men til da jeg var liten, og jeg sverget med kors på halsen at ikke jukset da jeg telte til 100 under «gjemsel”. Internettet er utrolig stort, og oss brukere får daglig tilgang til store mengder informasjon og kunnskap. Alle kan publisere på nettet, enten det er tekst, bilde eller video. Kildekritikk gjelder ikke bare i aviser, bøker, radio og på TV, men også på Internett, og det er svært viktig å være kildekritisk akkurat her. Det finnes ingen måte å vite om all denne informasjonen er korrekt, men det finnes tips og forslag som du kan bruke når du vurderer informasjonen eller nettsiden.

– Hvem står bak informasjonen? Hvem har skrevet dokumentet og hvem er ansvarlig for nettstedet?

– Når er informasjonen datert? Står det oppgitt når teksten er publisert, og sist oppdatert?

– Hvordan ser nettsiden ut? Ser nettsiden profesjonell ut? Se etter staving, grammatikk, reklame og dårlige bilder.

– Dobbeltsjekk informasjonen med andre nettsider.

Jeg synes selv det er vanskelig å være kildekritisk, og spesielt på sosiale nettsamfunn som Facebook. Jeg er ikke den mest aktive brukeren, men enkelte av mine facebook-venner er derimot, og har stor aktivitetslogg noe som dukker opp i min Facebook-feed. Det som dominerer på facebook for tiden, er ”hopp-i-havet” trenden, noe jeg frykter jeg blir utfordret til i den nærmeste framtiden. Men blant alle videoene av folk som hopper i havet, finner jeg bilder som spesifikt ber om likes. Jeg snakker om innlegg av kreftsyke barn som vil ønsker 1 million likes som applaus fordi de bekjempet kreften, jeg snakker om barn med Downs syndrom som vil ha likes som bekreftelse på at de også er vakre, og jeg snakker om livstruende dyr som sårt trenger hjelp i form av donasjon til en operasjon. Det kan godt være at slike innlegg er sanne og kommer fra privatpersoner som bare mener vell, men etter at jeg leste artikkelen Tenk deg om før du trykker «liker”, er jeg derimot i tvil.

Screenshot 2014-05-03 11.05.05

 (Skjermdump, Facebook)

Dette er en artikkel som er publisert i Aftenposten, en kilde jeg finner troverdig, og det jeg leser her er urovekkende. Her står det blant annet hva en ”like” på Facebook betyr. Jeg trodde det ikke hadde så stor betydning om jeg trykket på tommel-opp knappen, men sannheten er at verdien til siden økes desto flere likes den har, og slik tjener firmaer penger eller skaffer annonsører på. Det er ofte ikke privatpersoner som står bak publiseringen av de følelsesvekkende bildene, men profesjonelle selskaper som tjener på publiseringen. 

En klassisk journalist forholder seg kildekritisk, og oppsøker kilden til et rykte eller informasjon før saken publiiseres. Jeg tror ikke folk helt vet hvor farlig det faktisk kan være å like eller dele et Facebook-innlegg, de tar nok en hver fisk for god fisk. Mitt råd til deg som leser dette innlegget, er å forholde deg kritisk til innlegg, spesielt på sosiale medier som ber deg like eller dele. Let etter kilden og spør deg selv om dette høres realistisk og sant ut. Kanskje slemt sagt, men ikke stol på vennene dine, jeg tviler på at de vet verdien og omfanget av liker eller deler knappen. Ved å dele et bilde av savnede barn, kan det hende du faktisk hjelper en voldelig far med å finne kona og barna som flykter fra mishandling, eller du kan hjelpe organisasjoner og bedrifter med å tjene penger på uetisk vis. I slike tilfeller hjelper det fint lite å si at du ikke visste, kors på halsen, ti kniver i hjerte, mor og far i døden, når mannen du delte bildet av som ble anklaget for å være pedofil, er uskyldig, og framtiden hans med tanke på jobb ser ganske mørk ut.

 

Kilder:
http://www.medietilsynet.no/Tema/Barn-og-unge/Kildekritikk/
http://www.forskning.no/artikler/2014/mars/384641
http://www.aftenposten.no/nyheter/Tenk-deg-om-for-du-trykker-Liker-7103314.html#.U2SrhtzpYWd

 

 

De banale nyhetene

Kronikken ”Slik banaliseres mediene” av Fredrik Drevon ble publisert i Aftenposten en vintersdag i 2013, og jeg synes innholdet er både morsom, realistisk, slitsomt, men også litt urettferdig ovenfor dagens journalister. Drevon er svært direkte i denne kronikken hvor han ved bruk av korte setninger, mange eksempler og sin ”utpekte” ekspertise forteller hvordan dagens journalistikk er blitt. «Mediene trenger trafikk. Denne trafikken kommer ved klikk. Derfor starter nettsaker med denne, dette, derfor, slik, her. Dette er den viktigste medietrenden akkurat nå. Denne trenden blir forklart her.» Det er slik kronikken til Fredrik Drevon begynner.

Den gamle journalistiske plattformen var papiravis, de nye plattformene er nettbrett og mobil. Det er ingen hemmelighet at de trenger trafikk for å overleve. Hvordan får de trafikk? Jo, ved klikk. På grunn av dette, skriver Drevon at dagens nettsaker starter med ord som denne, dette, derfor, slik og her. Dette er faktisk sant, jeg har vært innom flere nettaviser og funnet eksempler som støtter denne påstanden.

Screenshot 2014-04-22 23.06.43 Screenshot 2014-04-24 19.04.00Screenshot 2014-04-22 19.54.10Screenshot 2014-05-11 15.14.02 Screenshot 2014-04-22 23.30.14
(Skjermdump fra VG, Dagbladet, NRK, Aftenposten, Nettavisen og Bergens Tidene) 

Slike nyhetssaker som vist ovenfor kan minne om ”agurknyheter” og er kun til for klikk, og støtter flere påstander som Drevon skriver i kronikken som for eksempel ”Slik lages meningsløse saker” og ”Sjekk hva vi fant på internettet”. I vinter var jeg på studietur i Oslo hvor vi den ene dagen besøkte VG. Ola Stenberg som er redaksjonell leder for VGTV holdt et flott foredrag for oss, og her lærte jeg utrolig mye. VG er Norges mest leste avis, og har lesere i alle aldere. Det er en selvfølge at de skriver om de nyeste, mest aktuelle og største nyhetene, men for å klare å tilfredsstille så mange forskjellige lesere kreves det mange saker, og ikke alle like nyhetsrelaterte. Nyhetsbildet den siste tiden har blitt mye preget av situasjonen i Ukraina, det mystiske Malaysia Airlines flyforsvinningen og i løpet av de siste 24 timene at David Moyes sparkes som manager i Manchester United. Disse sakene er viktige og det er mange som leser dem, men jeg tror nok ikke disse nyhetene er like interessante for 14 år gamle jenter. Disse jentene er like viktige lesere som 40-åringer, og Tone Damli Aaberge sin babymage er like viktig som Nord-Koreas diktator Kim Jong-Un.

Dette er for noen svært vanskelig å forstå, men det er sant, og et klikk til en sak om Justin Bieber er like mye verdt som et klikk til en sak om Dalai Lama. Sannheten er at papiravisen holder på å dø ut, og for å kunne ha gratis nettaviser må avisene tjene penger, og de tjener penger ved å plassere annonser i sidemargen, før og etter et filmklipp og ellers hvor de får plass i nettavisen. Jo flere klikk en sak får, jo bedre er dette for avisen og for annonseselgeren. Overskriften kan friste og høres utrolig spennende ut, men etter klikket opplever du at saken ikke er verdt å lese en gang. Dette gjør egentlig ikke noe, fordi du har allerede klikket. Det er sannheten, og det kommer nok desverre til å fortsette slik framover.

Det er nok slik at folk generelt mener at de ordentlige sakene og den gode journalistikken er å finne i papiravisen og på betalingsaviser. Jeg er enig der. Jeg synes at de mer interessante og dypere sakene er å finne under VG+ og ulike helgemagasiner. Jeg synes derimot at det er slemt å si at ”Slik slipper journalistene å tenke”, vi må akseptere at noen saker er viktigere enn andre, noen saker legger man mer jobb i, og noen saker er til for latter, klikk og for å fylle en plass i nettavisen. Vi må også huske på at for noen er det kjempeviktig å vite hva slags brudekjole Jenny Skavlan skal gå med på den store dagen, mens andre er mer opptatt av diskusjonen rundt reservasjonsretten.

Gratulerer med dagen Mr.WWW

O du store og fantastiske World Wide Web. Først må jeg vell gratulere deg med vell-overstått 25-årsdag, også må jeg få takke mannen bak de tre store dobbeltveene, Tim Berners-Lee. Du arkiverte inn et forslag for tjuefem år siden, og jeg er veldig glad for at sjefen din lot deg jobbe med dette prosjektet ved siden av jobben, for det du har klart å oppnå er utenkelig å leve uten for folk flest i dag. Jeg husker da familien Mikalsen fikk internettforbindelse i heimen. På loftet sto en svært datamaskin, som jeg spilte Lek og Lær med Labbe Langøre og Josefine, også kunne jeg chatte og sende e-post til kusinen min. Telefonforbindelsen ble frakoblet da internettet var i bruk, og jeg husker veldig godt den karakteristiske lyden som medfulgte da nettet koblet opp. Alt dette kan vi takke Berners-Lee for, og i anledning webbens jubileum er det blitt laget en film, og her stiller blant annet Mr.WWW tre spørsmål:

  • Hvordan kan vi gjøre nettet virkelig tilgjengelig for alle?
  • Hvordan kan vi sikre nettet slik at vår personlige informasjon blir sikret?
  • Hvordan forbedre nettes nyttighet i forhold til utdanning, underholdning, handel og sosiale interaksjoner?

Gjennom hele 2014 skal organisasjonene World Wide Web Consortium og World Wide Web Foundation organisere aktiviteter for å få svar på disse spørsmålene. Men et enda større spørsmål blir reist i denne videoen som jeg tror kommer til å skape mye snakk, og det er at tilgang til internett bør være en menneskerett. Jeg synes dette er et bra og ambisiøst mål, men personlig mener jeg vi har viktigere mål og prioriteringer som burde gjennomføres først, som for eksempel menneskenes primærbehov og FNs tusenårsmål.

Beboerne i industrilandene ville slitt utrolig mye dersom internettet plutselig forsvant en dag. Prøv å forestill deg hvordan Facebook og Twitter ville sett ut når internettet kom tilbake igjen. Verden hadde nok gått under for flesteparten, men dette tror jeg ikke er tilfellet for innbyggere av den tredje verden, fordi mange av disse menneskene har ikke tilgang til internett og datamaskiner i utgangspunktet. De trenger først og fremst rent vann, mat, tak over hodet, medisiner, sykehustilgang og skolegang. Internettilgang for alle burde være et senere krav og mål. Dette synes jeg er den mest fornuftige prioriteringen, men det finnes mange organisasjoner som alle jobber for ulike, men viktige formål.

Jeg tror webben har mange viktige utfordringer framfor seg de kommende årene, for eksempel personvern, sikkerhet, kriminalitet på nettet og debatten rundt ”net neutrality”. Net-nøytralitet er et ”åpent internett” og betyr at du kan bruke din internettforbindelse til å gjøre hva du måtte ønske gratis. Det motsatte er ”lukket internett” som betyr at selskaper kan begrense hva du ser over en internettforbindelse og ta betalt for det. Det har vært omfattende debatter om hvorvidt nett-nøytralitet bør bli pålagt ved lov.

Men den største utfordringen webben overstår i årene som kommer mener jeg derimot er nettmobbing. Denne formen for mobbing kan forekomme til alle døgnets tider, og det er vanskelig for lærere og voksne å oppdage. Den vanligste formen for nettmobbing er å få tilsendt stygge eller sårende meldinger, og ofte blir disse lagt ut på sosiale nettsamfunn. Andre måter for nettmobbing er å sette personer i dårlig lys. Utestengelse i form av at ingen ”liker” bilder eller statusoppdatering kan også føre til at barn føler seg mobbet. ”Den vanligste formen for nettmobbing foregår på sosiale nettsamfunn som Facebook og Instagram, eller på spillsteder med en chattefunksjon.” (Kilde Redd Barna)

Helt på tampen har jeg lyst til å reklamere for et utrolig bra initiativ i regi av Unicef. Deres nyeste kampanje tap.unicefusa, synes jeg er veldig flott og jeg ønsker å spre budskapet på bloggen samt utfordre andre til å bidra. Jeg har snakket litt om primærbehov til menneske, og vann er et livsviktig behov. Unicef utfordrer deg til å la mobilen din ligge helt stille i 10 minutter. For hvert tiende minutt du lar mobilen ligge, vil sjenerøse givere finansiere en dag med rent vann til et barn i nød. Jo lengre du lar mobilen ligge, desto flere dager med rent vann blir finansiert og jo flere kan du være med å redde. Det eneste negative jeg kan komme med, er at mobilen blir slukt for batteri #ilandsproblemer

Image

 Mitt første bidrag, hvor lenge klarer du å la mobilen ligge?

Borgerjournalisten rapporterer til tjeneste

Nyhetsredaksjoner, journalister, fotografer og videojournalister jobber veldig hardt for å fange oppmerksomheten til Ola Nordmann når han surfer internettet. Dette gjelder også selvfølgelig papiraviser og magasiner. Men jeg tror det er enda vanskeligere på nett enn papir. Dersom forsiden til VG eller Bolignytt fanger din oppmerksomhet og du blir nysgjerrig nok til å kjøpe produktet, skal det mye til før du kaster det (i hvert fall for meg). Men på nettet klikker du deg bare til en annen nettside dersom den første ikke falt i smak. Førsteintrykket er svært viktig, og ikke minst innholdet og multimedia elementene. Det stilles utrolig høye krav til nyhetsredaksjoner om kvalitet og kvantitet, og mediegiganten CNN har utviklet iReport som skal hjelpe til.

Lindsay Palmer har skrevet artikkelen ”iReporting” an Uprising: CNN and Citizen Journalism in Network Culture, og her tar hun for seg blant annet fordeler og ulemper ved iReport. Denne tjenesten går ut på at Cable News Network oppfordrer folk fra hele verden til å sende bidrag i form av bilder og videoer av ”breaking news”.  Bidragene fra medlemmene av iReport er hverken redigerte, fakta-sjekket eller undersøkt. Fordelene med denne tjenesten er at CNN får hjelp i form av øyner og ører. Innsenderne får ikke betalt for deres bidrag, men de får sine ”15 minutes of fame” dersom deres bidrag blir publisert. I Norge har vi ikke slike tjenester (enda), men mannen på gata har også mulighet til å bidra i nyhetsbildet. Nyhetsselskaper har tipstelefon, hvor du kan ringe eller sende inn tips til en nyhetssak. Ved store nyhetssaker der lite informasjon er oppgitt står det ofte under linka til nyhetssaken: Vet du mer om dette? Tips oss. Send inn bilder og videoer her.  

Image(Skjermdump, TV2)

Det er ikke alltid du går til dem med nyheter, noen ganger kommer de til deg. For noen år siden ble jeg oppring på jobb av en avis som lurte på om jeg kunne løpe bort til et hus som sto i full brann i nærheten av arbeidsstedet mitt. Jeg skulle få betalt om jeg tok bilder av det brennende huset. Journalister har ikke mulighet eller kapasitet til å nå ut til alle ulykkessteder og er avhengige av bidrag fra mennesker som er på rett sted til rett tid. Dette har CNN tjent mye på, men det er ikke bare positivt å få tilsendt material som legges ut på riksdekkende medier av borgerjournalister. Siden ingen av bidragsyterne får betalt for jobben, var et av motargumentene til Palmer at dette ble sett på som utnyttelse. Og fordi ingen av de innsendte bidragene blir fakta-sjekket eller undersøkt, blir også kravet om sannhet, troverdighet, etikk og kildebruk reist.  

Som nevnt i begynnelsen av blogginnlegget kreves det mye av nyhetsredaksjonene, ikke bare kvalitet og kvantitet, men også variasjon. Det er delte meninger om blogging kan gå under kategorien journalistikk. Ifølge Paul Bradshaw, skribenten av denne artikkelen gir blogging en ekstra plass til å invitere folk inn i journalistikken og den gir muligheter for dem til å bidra med ytterligere informasjon og forslag. Er det en ting jeg har lært av dette kurset, så er det at det ikke kun finnes rosablogger, men også svært reflekterte blogger som tar for seg spennende temaer, og som kan skape debatt. Nyhetsredaksjoner kan for eksempel bruke blogger til å utnytte nettmediets potensial best mulig.

ImageSkjermdump fra vg.no

Multimedias tilstedeværelse på Dagbladet

Susan Jacobson har skrevet artikkelen New Media and Society som omhandler hvordan den amerikanske nettavisen nytimes.com bruker multimedia som virkemiddel i sin nyhetsformidling. Journalistikk ble født i en tid med print og blekk, men er nå blitt digital. Jacobson har forsket mye på multimediajournalistikk i The New York Times mellom 2000 og 2008. Det er ingen presis definisjon på dette utrykket siden det inngår i mange former og områder. Utrykket er heller ikke nytt, men innenfor denne sjangeren betyr multimedia at flere kontinuerlige medier, som for eksempel lyd eller video som formidles over et felles medium. Jacobsen skriver at en video går under multimedia-kategorien, men et stillbildet som medfølger en skriftlig tekst ikke gjør det. I ”New Media and Society” tar Jacobson for seg fire hovedspørsmål i forhold til multimedia:

  1. Hva er de fortellertekniske kjennetegnene for multimedia?
  2. Finnes det elementer av digitale spill eller andre interaktive presentasjoner i format som hypertekst-lenker, i hvilken grad? Øker disse formatene over tid?
  3. I hvilken grad, er lesernes tilbakemeldinger på nettavisen en del av presentasjonen?
  4. Hva er forholdet mellom online multimedia og materiell trykket i papirutgaven av The New York Times?

Jeg har tilbragt mye tid på dagbladet.no i det siste, mye grunnet denne bloggoppgaven. Jeg har snakket om multimedia, og nå skal jeg vise til multimedia-eksempler på denne nettavisen.

I disse OL dager er det mye nett-tv ute og går. Selv om det kun er TV2 som har tv-rettighetene til tidenes dyreste OL har du mange OL-studioer å velge mellom, deriblant Dagbladet sitt eget OL-studio. Dagbladet har også sin egen ”Sotsji 2014” knapp, og her finner man kategorier som studio, video, program og medaljeoversikt. Under disse kategoriene finner grafer, som også er et multimedia.

Screenshot 2014-03-04 12.48.20

(Skjermdump fra dagbladet.no)

Tidligere nevnte jeg at stillbilder med tekst ikke regnes som multimedia, men det gjør bildefremvisning. Det er ikke mange av disse på dagbladet, men leter man under ”mote” kategorien finner man innlegg som har mange bilder fra for eksempler catwalken, da er bildeslideshow gunstig å bruke.

Image(Skjermdump fra dagbladet.no)

Dagbladet er veldig flinke til å lenke til relevante artikler og andre saker. Det er mulig å dele så å si hver eneste sak på sosiale medier. Dette passer bra siden Jacobson konkluderte med at bruken av sosiale medier en økende trend, og at nyhetsproduksjonen i stor grad benytter seg av hypertekst. Et annet verktøy på Dagbladet er muligheten til å kommentere. Det er kun mulig å kommentere enkelte saker via brukerkonto på sosiale medier, eller ved fult navn, men mange synes kommentarfeltet burde fjernes, spesielt på grunn av usaklighet og sjikanering. Her kan du lese om en estlandsk nettavis som fikk bot fordi de ikke slettet støtende kommentarer.

En annen påstand i artikkelen var at nettavisene ikke utnyttet multimedia til sitt fulle. Utrolig mye har skjedd siden 2008, nettavisene har endret seg masse på seks år. Siden 2008 er det blitt veldig vanlig med nettbrett og smarttelefoner. Før ble nyhetssakene reprodusert fra avis og tv til web, nå er det nye trender, og et marked som konstant er i endring og på leting etter ”det nye”. Multimedia begynner til og med å bli et gammelt begrep.

Happy Baking With Love From Manuela

Manuela Kjeilen er dama bak Norges mest elskede blogg, Passionforbaking. Denne bloggen har jeg god kjennskap til og får alltid vann i munnen etter et besøk. Jeg liker veldig godt Manuela som blogger og har stor respekt for henne. For meg virker hun som en underdog. Hun er en fembarnsmor uten utdanning, hun har lite jobberfaring og dysleksi. Før hun begynte med blogging, kjente hun ikke til dette sosiale mediet, men nå har hun en av Norges mest leste blogger og hun gitt ut seks bøker både innenlands og utenlands. Respektverdig!

Screenshot 2014-04-03 17.44.56

Screenshot 2014-04-03 17.45.29

Hovedtanken bak bloggen er å inspirere og hjelpe andre til å finne deres ”passion”. Manuelas passion er baking, og på bloggen sin forteller hun at alle kan bake, og at alle burde følge deres drømmer. Hun prøver å hjelpe og motivere sine lesere, ved å dele oppskrifter og vise steg for steg illustrert med bilder. Til tross for bildene og enkle oppskrifter blir ikke kakene mine i nærheten så fine som hennes, men da er det greit å finne slike festligheter på nettet, det hjelper litt på humøret. Øvelse gjør mester, noe Manuela ofte forteller sine lesere.

Når det kommer til språklige virkemidler, finner du ikke humor eller ironi. I bloggpostene blir du ønsket en god dag, det blir kort fortalt hva som står på agendaen, eller hva som har skjedd i det siste, men du får nok aldri sett et ”dagens outfit”. Søtsaker ser du derimot ukentlig. Denne bakebloggen har stor trafikk, både fra Norge, men også fra det store utlandet, derfor står oppskriftene både på norsk og oversatt til engelsk. Manuela tar i bruk ordspill som for eksempel: Tilsett en dash kjærlighet og bak med omsorg. Dette er en sukkersøt blogg og en sukkersøt dame som alltid skriver positivt og oppmuntrende. Manuela har mange historier og minner knyttet til sin kakebaking, disse deler hun med sine lesere, noe jeg synes er veldig hyggelig.

Bilder er et viktig virkemiddel på en blogg, og spesielt på en bakeblogg, her sier bildet alt. Manuela er hverken stylist, fotograf eller har gitt utrykk for at hun kan mye om lyssetting og redigering. Likevel er bildene hennes utrolig flotte og vell komponerte! Fargekoden på bloggen er i alle rosanyanser, og hun tar i bruk duse, pastell farger og ”Love Manuela” blir brukt som hennes signatur. Layouten på bloggen er organisert i bokser. Hun har to headere, en enkel for selve bloggen, og den andre er for Instgarmprofilen hennes. Mot toppen av siden finner man en vell organisert meny som gir god oversikt og er lett å navigere. I sidemargen til høyre har hun lenker, reklame for bøkene sine og sponsorer. Her kan man også se en oversikt over bloggtrafikken og andre steder du kan oppsøke henne på sosiale medier. Etter et besøk på Passionforbaking eller hennes Instagramprofil, vil du garantert ha et søtsug resten av dagen.

ImageImageImageImage

                                                                                        Alle bildene tilhører Manuela Kjeilen // Passionforbaking.com

Forfulgt på Facebook

Jeg ble medlem av facebook den 18. august 2008. Jeg har 496 venner og sjekker facebook opptil flere ganger om dagen. Jeg poster sjeldent statuser, bilder eller linker. Jeg kommenterer en gang i blant, men liker ofte innlegg og gratulerer alltid via facebook. Jeg tror facebook er en felles arena der du kan holde kontakten med nære og kjære, men også være oppdatert på hva bekjente gjør uten å selv ta initiativ til å spørre. Facebook er det nettstedet hvor du husker din tantes bursdag og hvor hytteturen planlegges. På facebook oppdaterer du alle, samtidig er dette plassen hvor du skryter over dagens bollebakst. Facebook brukes til å selvpromotere din egen ”kjøp og salg i Vest-Agder” gruppe. Facebook er det stedet hvor ”alle” er, til og med bedrifter, og det er her de lokker til seg kunder ved å tilby fine premier dersom du blir med på deres facebook-konkurranse.

Screenshot 2014-02-28 22.53.42

 Jeg tror så å si alle bedrifter befinner seg på facebook. Dersom de ønsker å nå de unge med sitt budskap er dette plassen å være, men ungdommen begynner å erstatte facebook. Artikler og undersøkelser viser til en nedgang av unge medlemmer på facebook. Det er spesielt to grunner som skiller seg ut mener jeg som er årsaken til dette. Den ene grunnen er at absolutt alle er å finne på facebook i dag. Ungdommen vil ha sin egen plass med sin målgruppe der de hverken trenger å være flaue over hva de poster, fordi foreldre skal se. Mamma er en av mine 496 venner, det er også mine tanter, onkler og morfar. Pappa er ikke medlem av facebook, men han holder seg oppdatert fordi om. Siden jeg er lagt til som favoritt av mamma, blir det sendt en e-post hver gang jeg poster et innlegg eller liker en gruppe. Gjett hvem som får disse e-postene? Joda, det er pappa. Jeg har et nært forhold til familien min, og har ingenting å skjule, men jeg skjønner veldig godt at dette ikke gjelder alle ungdommer.

 Den andre grunnen til at facebook mister unge medlemmer tror jeg er fordi bedrifter og virksomheter er litt for aktive. Reklamene, annonsene og konkurransene der alt du må gjøre er å bestille en prøvepakke blir sett på som spam og irriterer like mye som Farm Ville forespørslene. Ungdommen ønsker et attraktivt og nyskapende sted, og der aldersspennet ikke er så stort. Facebook er blitt kjedelig og drukner i et hav av reklame, familie og spam. Hva skjer så når facebook har mistet alle sine yngre medlemmer? Egentlig ingenting. Facebookbrukere forsvinner ikke, de flytter til et annet nettsamfunn. Dette har skjedd før og det vil skje igjen. MSN ble byttet ut til fordel for Nettby, og Nettby til fordel for Facebook. Instagram, Snap Chat, Twitter, Vine, Youtube, Tinder, blogg og mange flere nettsamfunn begynner å erstatte facebook. For at bedrifter og virksomheter skal nå ungdommen med sitt budskap og sitt tilbud, må de være på ungdommens plattform. Lenge har denne plattformen vært Facebook, men nå må de tenke på å etablere seg på blant annet mediene jeg har nevnt ovenfor. Mange har allerede gjort dette, men det er viktig at de er der i startfasen. For å nå de unge, må man tenke som de unge, og bruke de unge.

 Jeg liker Instagram veldig godt, og her følger jeg venner, familie, kjendiser og virksomheter. Forskjellen er at på Instagram velger jeg å følge dem, mens på facebook føler jeg meg forfulgt av bedrifter og deres skrik om oppmerksomhet. Jeg bestemmer selv hva som skal være i min Instagram feed, mens på facebook kommer det opp foreslåtte innlegg, og i sidemargen er det alltid reklame og annonser. Det er viktig for bedrifter å bli sett, det sies jo at all PR er god PR, men jeg er ikke alltid like enig.

 Facebook-feed Facebook-feed

Dette er eksempler på foreslåtte innlegg i min Facebook feed.

Check and balance

Lawrence Lessig er forfatteren bak boken ”Code 2.0”, som omhandler endringene fra et cyberspace av anarki til et cyberspace av kontroll. Internettet og cyberspace oppstod i Vesten på midten av 1990-tallet og ble omtalt som ”the new society”. Under kommunismen var ytringsfrihet kun for enkelte, og avis, TV og radio var full av propaganda. Men i cyberspace skulle alle få lov til å ytre sine meninger og publisere. Dette skulle være et samfunn der realiteten var frihet uten anarki, kontroll uten regjering og konsekvenser uten makt. ”We reject: kings, presidents and voting” skriver Lessig.

I USA ble det opprettet et system, der hverken den lovgivende, den utøvende eller den dømmende grenen skulle få for mye makt. Gjennom ”checks and balance” skulle makten fordeles og reguleres mellom presidenten, kongressen og høyesterett, men det var samtidig viktig at makten var kraftfull nok. Så står vi overfor de samme spørsmålene angående cyberspace som amerikanerne gjorde på slutten av 1700-tallet. Vil cyberspace love privatliv? Vil det bli en fri kultur eller en kultur med tillatelser? Vil ytringsfrihet bli bevart? Er cyberspace like flott som det blir framstilt som? Cyberspace er ikke bare positivt, cyberspace har også negative sider og har forårsaket skader. Selv om vi nå befinner oss på internett og vi ikke direkte fysisk kan skade hverandre, finnes det mange andre måter å skade på, spesielt psykisk. Nettmobbing er blitt et stort problem i løpet av de siste årene, og dette er vanskelig å bekjempe. Det er mye lettere å mobbe andre når du kan gjemme deg bak en dataskjerm under et falsk navn, enn det er ansikt til ansikt på skolen.

Checks

(Bilde hentet fra: http://www.house.gov/content/learn/branches_of_government/)

I begynnelsen av ”Code 2.0” blir vi fortalt av Lessig at Cybespace og ”the new society” er uregjerlige. Vi blir malt et glansfullt maleri der alt er gjort for å hjelpe menneskene med frigjørelsen fra kommunismen og styresmaktene. ”The claim for cyberspace was not just that government would not regulate cyberspace – it was that government could not regulate cyberspace” skriver Lessig. Regjeringer kunne true, men atferd kan ikke kontrolleres, lover kunne bli vedtatt, men de ville ikke ha noen reell effekt. Cyberspace var et fullstendig, selvstendig og selvforsynt samfunn. Dette var et samfunn med et helt annet slag, og som var bygget opp fra bunnen av, med en solid grunnmur. Selv om dette samfunnet frigjorde mennesket og lot de gjøre alt av fri vilje, er det høyst nødvendig med grenser, regler og reguleringer. Hvem er politiet i cyberspace? Hvem er rettsvesenet i cyberspace? Hva er reglene i cyberspace? Hvilke ”checks and balances” er mulig i cyberspace, og hvordan fordeles denne makten? Det er slike spørsmål Lessig tar for seg i ”Code 2.0”. Ved hjelp av eksemplene hans forstår vi etter som vi leser at cyberspace ikke er så glansfullt som en først trodde. Det finnes visse lover i cyberspace, men disse lovene er lette å bryte, og ikke alltid får de skyldige konsekvenser. På internett er stjeling, hacking, plagiat og mobbing mye lettere å utføre, men samtidig vanskeligere å oppdage og stanse. Kanskje et framtidig yrke burde være cybespace-politi?